Formennene danser.

Hans-Marius Engebretsen
4 min readMay 10, 2021

Formannen danser.

Han danser vekk fra 40.000 urner

Han danser seg langt vekk

For å finne en ny vei hjem.

Den kinesiske mur strekker seg rundt et enormt land. Bygget for å beskytte en befolkning fra en synlig fiende. Horder av mongoler i full galopp mot de rike provinsene av Kina for gull, røkelse og myrra (regner med at det var det man var ute etter da…). Muren kunne ha tjent en hensikt nå også, hvis du lytter til radikale stemmer. Den kunne lukket dem inne, og ivaretatt oss. Beskyttet oss mot en synlig fiende, det kinesiske folk og deres kultur. Det kan lett gjøres å skape et bilde av det Kinesiske folk som denne fienden. Selv om den virkelige fienden er usynlig. Vi i all vår frykt med åpne kalendere har lite annet å gjøre enn å lete etter syndebukken.

Formannen danser fordi gulvet er lava. Det er nok ikke gøy å være formann av folkerepublikken kina akkurat nå. Det er en tynn line mellom å kontrollere verdens viktigste eksportøkonomi og den største befolkningen. Herr Jinping må balansere denne med usedvanlig eleganse, noe han forså vidt har lyktes med tidligere. Når det nå spekuleres i legitimiteten til de kinesiske dødstallene kan det være at det vil bli litt glatt for ham. For ved å både holde verdenssamfunnet og sin egen befolkning unna sollyset, kan isen han står på fort smelte.

Befolkningen av Kina ler ikke, de er lei — og de er redde. Her i vesten har utrykket kinavirus, eller viruset av Wuhan blitt brukt. Vi har hørt om fråtsing av flaggermus og pangolin, noe som vi ser på som rart. Og vi hører om disse markedene som står som siste holdeplass for mange eksotiske dyr. En fremmed kultur sine rare riter har skapt dette kan man tenke. Vi spiser alle dyr, og vi må alle ta livet av dem. Helt klart er det et behov for regulering av disse markedene. Det er et behov for regulering av hvilke dyr man spiser. Men kulturkrig er vi ikke helt klare for. Det var stemmene for ett år siden, da sinnet raste — så kommer det frem at det holder til et laboratorium i Wuhan, ett som forsker på flaggermusene og deres spesielle virus. Men nå i 2021 er vi for slitne av viruset og å ikke kunne danse og klemme at vi lar ansvaret gå. Det fordamper som de vannbårne koronaviruset på pannen til lab-assistenten som var litt uheldig med noen prøverør i rom 4C.

Verden er sint, og presidenten danser — men kun til lyden av sin egen pipe. Lærde stemmer har lenge prøvd å sjarmere, informere og konkludere med presidenten. Men som med alle tunghørte gamle menn, må det skrikes. Gamle menn er som barn, de forstår alvoret når det skjer og hvordan det fungerer når de ser det, forskjellen er at gamle menn glemmer. Utfordringen med denne presidenten er at når han danser, så er det ment til å sjokkere. Det er et mesterstykke i brød og sirkus, men igjen — kanskje det kan bli vanskeligere denne gangen. Herr Trump sin undergang, sin implosjon eller eksplosjon, og det skjedde ved et skinnsykt opprør uten særlig hensikt. Et siste åndedrett av en gruppe som var redd, redd for å miste sin oransje fanebærer. Nå er han erstattet og verdenssamfunnet puster lettet ut. Endelig en vi kan samarbeide med. Enda en som gjør like lite som oss. Det virker som USA befinner seg i en evig pendel mellom pest og kolera i disse dager. Biden ser seg selv som en ny Roosevelt, en mann som skal endre USA, med å ekspandere velferd, infrastruktur og staten — men han arver en maktstruktur som tvinger ham til å jobbe skittent og som unnlater ham å skape lover — som gjør at alt hans tunge arbeid kan enkelt reverseres.

Det brygger skumle skyer over mange hjem. Isolasjon leder til fremmedfrykt, og skyene henger lavt. Både her i frilynte Norge, litt mer lugubre Sverige og helt klart åpenbare USA har pekefingrene blitt skutt i en østlig retning. Det morsomme er at nå sendes den rett tilbake, vi er i en meksikansk passé der alle tørr å skyte.

Verdens ledere danser for oss, om de er syke — om de håndhilser eller klemmer. De danser til vi glemmer. De danser til vi glemmer de vi kjenner som lider, til vi glemmer de feilene de har gjort, til vi glemmer at de reagerte for sent. Herr Trump sa at han ikke ønsket å være overbringeren av triste nyheter. Boris Johnson får sin våte drøm om å være reinkarnasjonen av Winston Churchill oppfylt og her hjemme? Her snakkes kun om hva vi kan gjøre, hvordan vi kan hjelpe. Vi trenger ikke at Erna danser, dansen — den kan vi stå for selv.

--

--