Ikke mist meg i karantenen

Hold meg nært hjertet ditt, for en stund. Boom boom boom. Verden ligger nede, et slag som egentlig skulle gjøre ganske lite, en rift i kinnet. Men verden kan se, den ser opp på motstanderen sin, tenker — du skal prøve deg igjen du, men du klarer ikke det hvis jeg ikke reiser meg opp. Så her ligger vi alle sammen, ganske handlingslammet. Bli hjemme, hold avstand — hold deg trygg. Og vi er nok trygge, andelen voldsforbrytelser, voldtekter og ran har gått ned. I alle fall i frisk luft. Vi er trygge her, for det er ikke hjemme det skjer slemme ting.

Hjemmet er der du kommer til å dø. Det sier statistikken. Du vil dø hjemme, om det er ved å falle i badekaret, sovne stille inn eller en katastrofal grandisbrann — oddsene er ikke på vår side. Men vi er trygge her, det er det som er viktigst nå, langt unna den biologiske skogbrannen som herjer utenfor. Men hjemme, det er noe med hjemmet — noe litt uhyggelig. Hjemme kan være som en gammel proselensdukke som dreier hodet 360 grader i et uhyggelig sakte tempo. Hjemmet, når du fjerner menneskene, latteren og minnene er ofte et rimelig tomt sted. Her skal vi være, her skal vi kose oss i uforutsett tid fremover.

Fra spøk til revolver — hjemme er ikke trygt for alle. Det er en ufrivillig høysesong for overgrep i hjemmet som foregår akkurat nå. Mange mennesker som lider under overgrep, men som ikke kommer seg unna søker normalt tilflukt i treningssentre, restauranter og venners trygge omfavnelse. Disse menneskene er nå «trygt» i armene til sine partnere. Utallige barn som opplever vold i hjemmet lærer atter en gang at dette er slik kjærlighet ser ut. Med avstand fra vennene sine og de andre sunne miljøene de er en del av kan vi miste disse barna. Miste dem til seg selv og den urettferdige skjebnen de er offer for. Da er vi klar over dette. Skal vi si at løsningen er en telefon? Infrastrukturen vår rammes av denne pandemien, og det kommer til å merkes.

Hjemme er et underlig sted, likt i alle kulturer som stedet der vi sover, men der stopper likhetene. Jeg er tiltrukket av romantikken rundt et studio i Paris. Ideen deres om bolig er et sted der man oppholder seg i vente av å oppholde seg et annet sted. Et langt byks fra det norske idealet av en sosial bunkers der du lett kan slippe unna alt som foregår der ute. Ditt eget lille hi — der du tilbringer vinteren i trygghet. Vi nordmenn er ikke latente sosiale vesen, vi fant ut at man kunne bruke en by til mer enn parkering for ti år siden. Frykt for mennesker kan sees på som en god ting nå, men der er jeg veldig uenig. Dette er den tiden der vi må stå sammen, og den største prøvelsen vi nordmenn har hatt siden krigen. Kjærligheten og forståelsen vi viste for hverandre 22.juli er én vi burde huske på i disse tider.

Når fienden er et virus. Et usynlig monster som ikke lar seg drepe av kuler eller lasersverd. Da fortjener vi å være redd — men likeså — frykten har lite for seg. Som en naturlig respons er frykt skapt for å søke ly fra løver og slanger. Det at du sover lett og våkner ofte er for at du ikke skal falle ut av et tre, eller slangene igjen. Frykt er en programvare som er skrekkelig utdatert. Angst er manifestasjonen av denne featuren, for ja — det er ingen bug. Vi er redd for alt og ingen ting, og snart er vi nok også redd våre egne hjem. For det er når tiden løper fra oss vi ikke legger merke til oss selv, nå kan vi innse hva vi lever i — og hvorvidt det er noe vi ønsker å fortsette med.

Om man kan se store fjorder eller betong utenfor vinduet. Det skal ikke bety noe nå, man skal sitte hjemme. Vi skal nå snakke med de vi bor med. For oss som bor alene blir det fort veggen, en plante eller en veldig hyggelig type — oss selv. Men de som bor med andre derimot skal bli kjent. Her har man fått seg et nummer med cellekamerater. For de som bor i kollektiv kan det kanskje vise seg lett å unngå hverandre, men på bekostning av kraftig klaustrofobi og brakkesyke. For de som er forelsket skal dette gå helt greit. Det som er mer interessant er de parene som har vært sammen litt lengre enn en forelskelse. Lykke til! Håper dere fikser dette! For det som ikke dreper dere gjør dere sterkere. Vi er alle fanget i det samme akvariet, vi har alle våre søte små planter og det slottet vi sover i om natten, nå håper jeg at du rer sengen din godt — du må sove i den.