Hjemme er der hatet er.

Jeg er på vei hjem, jeg dro for tre dager siden — mitt fravær er ikke merket. Stå så langt unna du kan, spør meg hvorfor, hvorfor hjem ikke er et sted jeg vil være nå. Hold på bibelen din, fortell meg om verdiene dine. Du sier, prøv — tro, prøv — tro, men gud, har du noensinne gitt meg noen grunn. Har du prøvd å stå opp et sted som ikke er noe annet enn en seng for deg, har du bodd et sted som ikke er ditt hjem?

Hjemme er ikke trygt for alle. Det er en ufrivillig høysesong for overgrep i hjemmet som foregår akkurat nå. Mange mennesker som lider under overgrep, men som ikke kommer seg unna søker normalt tilflukt i treningssentre, restauranter og venners trygge omfavnelse. Disse menneskene er nå «trygt» i armene til sine partnere. Utallige barn som opplever vold i hjemmet lærer atter en gang at dette er slik kjærlighet ser ut. Med avstand fra vennene sine og de andre sunne miljøene de er en del av, kan vi miste disse barna. Miste dem til seg selv og den urettferdige skjebnen de er offer for. Da er vi klar over dette. Skal vi si at løsningen er en telefon? Infrastrukturen vår rammes av denne pandemien, og det kommer til å merkes.

Stormen har kommet, mange mennesker trenger ly. Gatene i Oslo er fylt av de som ikke passer inn, eller tar avstand fra det vanlige liv. Disse er spesielt utsatt nå. Jeg har blitt jaget og jeg har blitt gjetet helt siden jeg forlot min mors hjem. Jeg og djevelen side ved side. Hjemme er der det hvite pulveret er. De menneskene som allerede lever et utfordrende liv får det smurt tjukt på nå. Man kan snakke om onde sirkler, men her er det ikke deres egne valg som skaper flere problemer. Her er det et kollektivt valg som er tatt, og da trenger vi kollektiv beskyttelse.

Våren er tid for kjærlighet og spenning, men nå blir det overskygget. Den friheten som kommer med våren er låst inne, vi sitter i burene våre og ser naturen gå sin gang uten oss. Den energien som kommer med våren må brukes konstruktivt. Det er nå vi skal elske hverandre, vise hva kjærlighet er. Vi kan ikke gjøre alt dette selv, vi kan bidra, men dette er noe som ligger hos de folkevalgte. Vi har stemt på en politikk som vi tror på, og da forventer vi at disse verdiene overholdes. Norge er et felleskap, nå forteller staten at vi er det! Da må felleskapet ivareta interessene til alle som er en del av det. Spesielt de som faller utenfor normalfordelingen.

En gutt står opp fra soveposen, ser utover de tomme gatene i Oslo, enda en dag uten salg. Han bærer på bladene sine. Klamme hender mot plasten som snart er slitt vekk. Enda en dag i ødeland — hva har jeg å vente på?