Kjærligheten og karantene

Det sies at det ikke finnes noe verre enn å elske noen som ikke elsker deg tilbake. De har ikke sittet i karantene. Kjærligheten vil mutere seg i takt med sykdommen, og jeg tror vi vil se en et aldri så lite paradigmeskift etter dette. De gamle taktene med bruk og kast viser seg til korte når man finner seg helt alene. Man kan si at det er vondt å være avstandsforelsket, men det har lite på å ikke kunne elske i det hele tatt. Fanget av sine egne fire vegger og milevis med cyberspace.

Har vi godt av dette? Jeg har ikke følt meg kreativ på lenge, men plutselig så sa det paff. En dag kom et virus fra Østen, et virus av flaggermus og underlige reptiler. Dette viruset skapte en interessant form for ensomhet, en felles ensomhet. For vi som er single mister mye av dramaet som kan utfolde seg i karantenetiden. La oss håpe at de færreste av oss sliter med et stort indre drama. Vi single sitter her vi, ser ut av vinduet, ikke forventningsfulle, egentlig ganske likegyldige. Siden vi ikke vet noe særlig om vårt eget kjærlighetsliv, hvilke vendinger det vil ta — er ikke en enda situasjon uten svar, noe nytt. Kun en begrensing. Så for oss single er det ikke noe vits å se på dette som et nytt problem, men heller bare en ekspansjon av en tidligere kjent utfordring. Vi er på stedet hvil, frustrerte som alltid.

Tankene mine går ikke ut til oss single, eller de som er i trygge forhold — men de som «kurtiserer» hverandre. Tenk å møte kjærligheten i disse dager? Alle sier, skal det skje — så skjer det, men regnet de med karantene? Så de for seg denne biologiske granaten? Noen tørr selvsagt å hoppe i det, de titulerer jeg — Hurrha! Men de fleste som følger den norske datinghåndboken må nå sitte i en vekselsituasjon mellom panikk og total fortapelse. Og ja, det skal være tomt, karantene skal ikke være gøy — det er designet for å minne oss på de frihetene vi en gang nøyt og som vi snart skal ta for gitt igjen. Men det skal ikke være et emosjonelt fengsel, det eneste de har tatt er vår frihet til å ta egne valg. Og den har vi på mange måter aldri hatt…

Her er du, du vakre menneske — du jeg akkurat har møtt, du som får det til å synge i hodet mitt. Jeg blir litt lettere når jeg er rundt deg, tankene mine er ikke helt tilstede, nesten litt som en behagelig feber. Du ser på meg med en slik iver, det er ikke andre jeg føler ser på meg slik. Og da blir jeg rett og slett glad, og jeg trenger ikke å være noe annet sted. Og jeg overså i alle fall nyhetsartiklene om at noen slaktet flaggermus og komodovaraner over hverandre, og blandet kjøttet og kroppsvæskene deres — det gikk meg hus forbi, men man kan ikke være best i alt. Der er du, du vakre menneske — nå uten sminke og i en fillete hettegenser, i et dårlig oppløst nettvindu. Jeg ser ikke lengre glansen i øynene dine, fordi du droppa kontaktlinser denne gangen, og den lukten som forførte meg så… vel den overdimensjoneres av min egne innestengte odør sparer miljøet ved å ikke dusje da. Vi finner hverandre så alt for sjeldent, og så skal dette naturfenomenet gripe inn. Stjele alle de nyforelskede fra hverandre. Dette blir som å krysse ørkenen, med kun to prosent på telefonen, hva hvis hun sender en melding? Det kommer til å dø, akkurat som sykdommen — forhåpentligvis. Og da kommer vi byksende ut av karantenen med hjertet vårt i karantene på vent etter den neste kjærlighetspandemien.

Da er vi her, i ensomheten. 1 meters avstand, kun samtaler på nettsteder du ikke kjente tidligere. Du håper at du skal dulte bort i noen når du går tur, for å kjenne noen form for berøring. Du begynner å tro, tro på yoga eller Johova, du ser mot himmelen, ikke mot øyne. Du skulle ønske du hadde en større vinduspost, og at du hadde bedre lungekapasitet til å blåse dugg over hele vinduet. Jeg pluss megselv er lik. Musikken blir gradvis mer melankolsk helt til du begynner å høre på triste disney-sanger. Du minnes en barndom der du kunne løpe fritt, der du følte deg som en pegasus på en tredemølle. Ah, frihet så søt du var, skriver du i dugget på vinduet. Det er tomt ute, det er tomt inne. Da må musikken bli enda mer svulstig, på med Josh Groban. Du skulle ikke ha vært så sær, så utrolig kresen — du er bare en fyr selv. Men karantenen skal ha at den får oss til å sette pris på ting, den setter andre i nytt lys. Kanskje det kan vise seg å være vakkert. Kanskje virkelig ensomhet er det du trenger?

Vi skal ikke tro at vi har vondt av litt smerte. Politikerne snakker om krig, en krig mot sykdommen, spennende. For ja, dette kan kanskje sammenlignes med krig — det våger jeg ikke å spekulere i. Men det historiske perspektivet er likeså interessant. For krig har slått med seg enorme mengder sosial reform, reformer som vi virkelig tar for gitt i dag. Tenk at før andre verdenskrig gikk alle med hatt — av plikt. Før første, hadde alle «siviliserte» land monarker. Nå har de færreste det. Dette var reformer som vasket vekk klasseskillene og skapte meritokrati, noe som kanskje har forsvunnet litt i etterkant. Med freden har det kommet velstand, og med den velstanden har det kommet en ny adel og de kontrollerer nå. Det er spennende å se opprøret så langt, før krisen — men den handler ikke om kjærlighet for noe særlig annet enn litt underlige tyranner. Så det makropolitiske bildet til side, når samfunnet endrer seg så slintrer vi etter. Sosial reform skaper nye danser, kvinnekamp og rettigheter for alle mulige kjønn. Men kan det skje en sosial reform i hvordan vi møter hverandre og viktigere hvordan vi elsker hverandre?

Vi lever med et utdatert kjærlighetsbilde, eller en utdatert kjærlighetsfilosofi. Den er et produkt av mennesker som Goethe, Shakespeare og herrens mange andre menn som ville selge bøker. Lidende kjærlighet, lengsel, her har vi konseptene de fant på, som vi siden har iterert. Før dette var kjærlighet langt mer pragmatisk, dere vet. Bonde + bonde = flere bønder = bra for økonomien = forsett med dette. Plutselig skal disse bøndene begynne å vie tid de kan bruke på plogen til noe som kalles kjærlighet. Så skal de kunne bli håpløst forelsket, at de skal kunne (helt hypotetisk) ta sitt eget liv — fordi de ikke fikk viljen sin. Herregud! Ta sitt eget liv fordi man ikke fikk viljen sin. Da kan man like gjerne skli ut av livmoren og rett ned i en makuleringsmaskin. Og dette idealet, dog litt iterert er det vi etterstreber i dag. Følelsen av håpløshet, helst sammen — men det er jo nesten mer romantisk hvis det ikke er tilfellet.

Plutselig begynner de å snakke om moderne kjærlighet; «Ti grunner til at du er elskverdig», eller «slik forfører du som en sjøhauk». Nå skal vi utdanne oss i kjærlighet — noe karantenen er perfekt til — vi skal lese bøker, bygge opp et godt teoretisk grunnlag før vi tester det ut i praksis. Det er jo ikke noe poeng å finne opp hjulet på nytt, bare les en bok og lev ut noen andres kjærlighetsliv — det er fantastisk! Vi koker ned alt til et knippe utvalg kategorier. Det skal ikke være vanskelig å ta livets viktigste valg, det skal vi «hacke» eller det skal vi prøve å effektivisere. Vi skal spille den andre parten inn i vår egen lekegrind og leke med dem til de kjeder oss eller til de er ødelagt. Takk, neste! Moderne kjærlighet, det er ikke mye annet enn mennesker som flykter fra hverandre inn i hverandres armer. Man spiller ping pong med hverandres følelser, og hvis dere husker idealene vi har blitt matet med? Da begynner plutselig — for noen — den magnum 44.cal revolveren som ligger på det marmorbelagte stuebordet å se litt mer attraktiv ut. For du skal lide lille venn, hvis ikke du lider så har jo ikke gud noen mening, og da heller ikke himmelen — og det er der du skal kose deg.

Det vi smaker på nå må da kalles skjærsilden. Folk snakker til og med om gode måter å drepe tiden på — tenk så forferdelig, drepe tiden. Tiden skal nytes liksom kjærligheten. Men her er vi fortsatt ensomme aktører i et marked, som etter alle analyser er i fritt fall. Vi sitter i våre vinduer og ser tilbake på varme kvelder i Italia, og innser at de samme gatene nå er fulle av pest. Alle illusjoner knuses av karantenen. Den glefser oss hel, smaker litt og spytter oss ut igjen hvis vi fortjener det. De av oss som tar lærdom av dette er kloke. De av oss som tenker at vi kan holde på slik som vi gjorde før sykdommen, de vil holde oss tilbake — trekke oss ned i søla, det blir som om vi overlevde denne sykdommen helt uten grunn. De som i fraværet av en meningsfull relasjon, ser hvor viktig den kan være. De av oss som savner noe ukjent, en romantisk tanke — en vakker tanke. Vi skal sitte sammen i denne karantenen, avstanden skal ikke gå ut over noe annet enn sexlysten vår.

Nå skal du se at moderne kjærlighet, gammel kjærlighet og alle andre forsøk på å måle kjærlighet er forgjeves. I karantene lærer man at kjærlighet er en person med like mange kanter som kloden vår. Vi er alle fulle av feil, vi er alle redde og vi er alle usikre på den andre. Men vi holder ut med hverandre, og det er en ganske stor bragd i seg selv. Tenk deg at du velger noen du ønsker å holde ut med — tøft valg. Men nå når vi sitter her i karantene, single — da skal vi ikke si noe annet enn at vi merker fraværet.

(hvis du er i et forhold så gjelder det motsatte av det som står her)